5. desember 2020
Vener i nauda💓
Å gå igjennom kreftbehandling som 18-åring er einsamt. Store delar av tida handlar det om å halde seg i live for å kunne leva, utan eigentleg å kunne leva livet. Spesielt krevjande har det vore i dette koronalivet som hindrar besøk på sjukehuset og avgrensar det veldig heime. Då er det godt å kjenne på at ein har vener som er med ut på banen for å sloss. Men dei er òg pårørande. I dag låner eg plassen til ei av krigarane, Tuva, som har satt så fine ord på korleis det er.
Rommet mitt er rotete. Strikkegenseren, mamma brukte lang tid på å lage til meg, ligger krøllet på sengen, et brukt håndkle på gulvet og klesskapsdøren står på vidt gap. Jeg må rydde det snart, men ikke nå. Orker ikke. Ligger meg heller ned i sengen, på strikkegenseren og kjenner ull stikke mot den bare magen min. Jeg går enda med en svett treningstopp og tights, selv om det er flere timer siden jeg trente. Det haster ikke å dusje. Egentlig, haster ingenting. Det er lørdag, jeg har fri. Sjeldent er det vindstille, men i dag er det det. Solen skinner og luften er kald mot fjeset. Høst. Jeg tar fram mobilen og åpner Snapchat. Ser at folk er ute å nyter været. De koser seg, eller det ser hvert fall sånn ut. Urettferdig at noen kan kose seg nå. Ting er ikke koselig, har de ikke fått med seg det?
For du koser deg ikke nå. Tvert imot, du har det ikke bra. Kroppen din er syk og ligger i en ubehagelig seng, i et rom hvor det piper fra små maskiner og personell i hvite klær kommer innom for å ta tester og stikke deg med nåler. Det er forsøkt å gjøres fint rundt deg. Kanskje står blomstene du fikk i vinduskarmen? Sikkert ikke, de er nok visnet og kastet, for det er lenge siden du fikk dem.
Det er rart å tenke på at for bare ett år siden var situasjonen helt annerledes. Du var aktiv, spilte fotball, gjorde det bra på skolen, satt ved siden av meg i tysk og -mattetimene. Du hadde et nydelig smil og langt, lyst hår. Nå ligger du i en seng og mye av fysikken din har forsvunnet, men smilet har du fortsatt. Du sier at du skal klare dette, kjempe deg gjennom det. Du er rolig og optimistisk. Samtidig griner du, og noen dager finner du ikke så mye å være takknemlig for. Jeg forstår deg. For akkurat nå, suger livet. Hele våren og sommeren ble tatt fra deg, og det ser ut til at høsten og vinteren gjør det også.
Folk spør meg hvordan det går med deg. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men sier: «Det går greit» og forteller hvor sterk du er. Men egentlig vil jeg si «Det går dritt! Dritt, dritt dritt!» Hvorfor skjer forferdelige ting med nydelige mennesker? Hvorfor skjedde dette med deg, og ikke med meg? Hvorfor går det ikke an å dele smerten, slik som vi deler mobildata? Eller at smerten går på rundgang, den ene dagen er jeg tilkoblet smerten, den neste en annen, slik som hodetelefoner og Bluetooth. Men nei, det skjedde med deg og du er flink. Flink til å ikke miste besinnelsen, flink til å tenke positivt og flink til å akseptere at det ble som det er blitt.
Heia deg!
😭❤️
SvarSlett