Norwenglish for internasjonalisering hjemme
Dette er et noe justert innlegg som tidligere har blitt publisert på Klarspråk (30. november 2009).
Er det å snakke engelsk på jobben og å bruke engelsk i undervisningen med på å gi oss internasjonale impulser og et rikere tilbud? Det som er sikkert, er at det norske fagspråket taper slag etter slag i kampen mot engelsk i høyere utdanning.
I 2009/2010 fikk jeg lede et spennende arbeid med å etablere språkpolitiske retningslinjer for godt språk på Norges Handelshøyskole (NHH), i en situasjon hvor vi som institusjon ønsker å bli enda mer internasjonale. Jeg fant da ut at det var på tide å jobbe meg igjennom stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Det resulterte i mixed feelings.
Internasjonalisering hjemme har blitt et buzzword i høyere utdanning i det siste, noe som er understreket i St.meld. nr. 14 Internasjonalisering av utdanning. Der argumenteres det for at det er viktig med mer engelsk, slik at de av oss som ikke har anledning til å reise på utenlandsopphold, skal bli internasjonalisert. Det å utvikle den internasjonale campus er et sentralt mål, blant annet gjennom å opprette flere kurstilbud på engelsk. Dette er viktig for å heve kvaliteten i høyere utdanning, hevdes det. Etter febrilsk leting i teksten måtte jeg konstatere noe bekymret at meldingen faktisk ikke diskuterer utfordringen som ligger i å endre undervisningsspråket i høyere utdanning til engelsk, annet enn at en tar til orde for at engelskkompetansen blant de ansatte bør heves.
Bare så dere ikke misforstår: Engelsk er faget mitt, og jeg mener selvsagt at det er viktig med en solid engelskkompetanse i et samfunn som er så internasjonalt som vårt. Men det er et stort MEN her.
NHH dras i meldingen fram som et eksempel på en institusjon hvor en har klart å bli mer internasjonal. Vi har et utbredt nettverk av samarbeidsavtaler for utveksling, og ikke minst har vi etablert rene engelskspråklige masterprogram. Det gjør at vi klarer å rekruttere stadig flere utenlandske ansatte og studenter til Bergen. At dette er bra og et viktig steg mot å nå NHHs strategiske mål om internasjonalisering, er jeg helt enig i. Utfordringen for språkutvalget vårt var imidlertid å overbevise våre kollegaer om at dette ikke må gå på bekostning av den språklige kvaliteten. Vi ligger allerede på etterskudd og har en solid jobb å gjøre for å endre holdninger og skape en bevissthet rundt språkbruk og effekten den har på dem som vi kommuniserer med.
Det kan virke som om stortingsmeldingen setter likhetstegn mellom kvalitet og det å undervise på engelsk, eller, som en internasjonalisert foreleser kanskje ville sagt, det executer samme kvalitet. Men er det at foreleser snakker om private equity-områdene buyout og venture eller corporate governance til studenter som følger et norskspråklig utdanningsprogram, et tegn på kvalitet? Eller vil det øke studentenes learning outcome at det foreleses på engelsk? Og blir vi dermed mer internasjonale?
I løpet av utdanningen vil studentene gradvis få en forståelse av hva som ligger i corporate brandingen og mergeren, men det kan tenkes at de ville forstått det enda bedre og kjappere dersom vi kalte det merkevarebyggingen og fusjonen. Men å ubevisst skifte undervisningsspråk fra norsk til engelsk i kurs etter kurs, eller å bruke engelske faguttrykk i en ellers norskspråklig undervisningssituasjon i internasjonaliseringens navn, bør ikke ses på som kvalitetsfremmende. At det kan være en dyd av nødvendighet er en annen sak.
En annen utfordring er at høyere utdanning også har ansvar for å formidle kunnskap til norsk samfunns- og næringsliv. Det er ikke nødvendigvis slik at resten av samfunnet forstår hva hedge funds er for noe, selv om det fungerer godt i stammespråk blant fagspesialistene. Dette uttrykket har dukket opp jevnlig i avisene i forbindelse med finanskrisen de siste månedene. Hadde journalistene enkelt kunne finne et dekkende norsk uttrykk og dermed brukt dette, ville det blitt lettere for alle å forstå at det her er snakk en investeringstype som ikke er noe for de av oss som liker sikker avkastning på sparepengene våre.
Er det å snakke engelsk på jobben og å bruke engelsk i undervisningen med på å gi oss internasjonale impulser og et rikere tilbud? Det som er sikkert, er at det norske fagspråket taper slag etter slag i kampen mot engelsk i høyere utdanning.
I 2009/2010 fikk jeg lede et spennende arbeid med å etablere språkpolitiske retningslinjer for godt språk på Norges Handelshøyskole (NHH), i en situasjon hvor vi som institusjon ønsker å bli enda mer internasjonale. Jeg fant da ut at det var på tide å jobbe meg igjennom stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Det resulterte i mixed feelings.
Internasjonalisering hjemme har blitt et buzzword i høyere utdanning i det siste, noe som er understreket i St.meld. nr. 14 Internasjonalisering av utdanning. Der argumenteres det for at det er viktig med mer engelsk, slik at de av oss som ikke har anledning til å reise på utenlandsopphold, skal bli internasjonalisert. Det å utvikle den internasjonale campus er et sentralt mål, blant annet gjennom å opprette flere kurstilbud på engelsk. Dette er viktig for å heve kvaliteten i høyere utdanning, hevdes det. Etter febrilsk leting i teksten måtte jeg konstatere noe bekymret at meldingen faktisk ikke diskuterer utfordringen som ligger i å endre undervisningsspråket i høyere utdanning til engelsk, annet enn at en tar til orde for at engelskkompetansen blant de ansatte bør heves.
Bare så dere ikke misforstår: Engelsk er faget mitt, og jeg mener selvsagt at det er viktig med en solid engelskkompetanse i et samfunn som er så internasjonalt som vårt. Men det er et stort MEN her.
NHH dras i meldingen fram som et eksempel på en institusjon hvor en har klart å bli mer internasjonal. Vi har et utbredt nettverk av samarbeidsavtaler for utveksling, og ikke minst har vi etablert rene engelskspråklige masterprogram. Det gjør at vi klarer å rekruttere stadig flere utenlandske ansatte og studenter til Bergen. At dette er bra og et viktig steg mot å nå NHHs strategiske mål om internasjonalisering, er jeg helt enig i. Utfordringen for språkutvalget vårt var imidlertid å overbevise våre kollegaer om at dette ikke må gå på bekostning av den språklige kvaliteten. Vi ligger allerede på etterskudd og har en solid jobb å gjøre for å endre holdninger og skape en bevissthet rundt språkbruk og effekten den har på dem som vi kommuniserer med.
Det kan virke som om stortingsmeldingen setter likhetstegn mellom kvalitet og det å undervise på engelsk, eller, som en internasjonalisert foreleser kanskje ville sagt, det executer samme kvalitet. Men er det at foreleser snakker om private equity-områdene buyout og venture eller corporate governance til studenter som følger et norskspråklig utdanningsprogram, et tegn på kvalitet? Eller vil det øke studentenes learning outcome at det foreleses på engelsk? Og blir vi dermed mer internasjonale?
I løpet av utdanningen vil studentene gradvis få en forståelse av hva som ligger i corporate brandingen og mergeren, men det kan tenkes at de ville forstått det enda bedre og kjappere dersom vi kalte det merkevarebyggingen og fusjonen. Men å ubevisst skifte undervisningsspråk fra norsk til engelsk i kurs etter kurs, eller å bruke engelske faguttrykk i en ellers norskspråklig undervisningssituasjon i internasjonaliseringens navn, bør ikke ses på som kvalitetsfremmende. At det kan være en dyd av nødvendighet er en annen sak.
En annen utfordring er at høyere utdanning også har ansvar for å formidle kunnskap til norsk samfunns- og næringsliv. Det er ikke nødvendigvis slik at resten av samfunnet forstår hva hedge funds er for noe, selv om det fungerer godt i stammespråk blant fagspesialistene. Dette uttrykket har dukket opp jevnlig i avisene i forbindelse med finanskrisen de siste månedene. Hadde journalistene enkelt kunne finne et dekkende norsk uttrykk og dermed brukt dette, ville det blitt lettere for alle å forstå at det her er snakk en investeringstype som ikke er noe for de av oss som liker sikker avkastning på sparepengene våre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar