Om å bli skrudd...
I følge Dagens Næringsliv (DN) i dag skrur Røkke staten. Jeg vil hevde at DN skrur språket.
Jeg har nettopp vært på to interessante faglige og språklige reiser - først til Brussel og så til Aten. Begge gangene var det for å delta på seminarer som hadde språkpolitikk og situasjonen til de europeiske språkene som tema. Engelsk sniker seg inn i høyere utdanning i høyt tempo og stadig flere bekymrer seg for hvordan vi skal håndtere det, både for å sikre god utvikling av nasjonalt fagspråk, men også for å sikre at den fagspråklige engelskkompetansen blir bedre.
Å vandre rundt i Brussels gater og se alle skilt på minst to språk, eller tre om engelsk ble tatt med, eller å sitte i salen under åpningen av en todagerskonferanse i Aten og høre taler etter taler med stoltet og uten blygsel snakke gresk (vi ville automatisk skiftet til engelsk uten å tenke oss om) gjør at en begynner å tenke litt.
At det brukes mange anglisismer både i allmennspråket og enkelte fagområder vet vi, og dette er en naturlig språkutvikling som vi har hatt lenge. I tidligere tider var det gresk vi lånte fra, og det er ikke få norske uttrykk som har sin opprinnelse fra det greske språket.
Å sette ting på spissen ved å bruke engelsk er en form for kodeskift som er ganske vanlig, som når en slenger på "whatever" eller "who cares" i en samtale. Å velge å bruke (småpinlige) anglisismer der vi har veldig gode og slående norske uttrykk blir likevel litt platt. Som når DN (06.02.2013) skriver at "den europeiske gjeldskrisen langt fra er over, og at politikerne fortsatt kan "screw this up". Eller når NHH-professoren siteres på at Røkke skrur staten. Det kan jo bety alt fra å snyte eller beise (og så skal vi alle fnise litt...??)
Jeg har nettopp vært på to interessante faglige og språklige reiser - først til Brussel og så til Aten. Begge gangene var det for å delta på seminarer som hadde språkpolitikk og situasjonen til de europeiske språkene som tema. Engelsk sniker seg inn i høyere utdanning i høyt tempo og stadig flere bekymrer seg for hvordan vi skal håndtere det, både for å sikre god utvikling av nasjonalt fagspråk, men også for å sikre at den fagspråklige engelskkompetansen blir bedre.
Å vandre rundt i Brussels gater og se alle skilt på minst to språk, eller tre om engelsk ble tatt med, eller å sitte i salen under åpningen av en todagerskonferanse i Aten og høre taler etter taler med stoltet og uten blygsel snakke gresk (vi ville automatisk skiftet til engelsk uten å tenke oss om) gjør at en begynner å tenke litt.
At det brukes mange anglisismer både i allmennspråket og enkelte fagområder vet vi, og dette er en naturlig språkutvikling som vi har hatt lenge. I tidligere tider var det gresk vi lånte fra, og det er ikke få norske uttrykk som har sin opprinnelse fra det greske språket.
Å sette ting på spissen ved å bruke engelsk er en form for kodeskift som er ganske vanlig, som når en slenger på "whatever" eller "who cares" i en samtale. Å velge å bruke (småpinlige) anglisismer der vi har veldig gode og slående norske uttrykk blir likevel litt platt. Som når DN (06.02.2013) skriver at "den europeiske gjeldskrisen langt fra er over, og at politikerne fortsatt kan "screw this up". Eller når NHH-professoren siteres på at Røkke skrur staten. Det kan jo bety alt fra å snyte eller beise (og så skal vi alle fnise litt...??)
Kommentarer
Legg inn en kommentar