Bare to ord… Om barndom, begreper og terminologi i endring

I hele oppveksten hendte det jevnlig at mamma meldte fra om at hun bare skulle ned og ha ”to ord med Vigdis”. Vigdis var nabokonen nede i veien og mor til min bestevenninne, Tine. Den gang visste jeg ikke helt hva ”bare to ord” betydde. Men at det dreide seg om mye mer enn to ord lærte jeg snart. For disse sporadiske besøkene varte alltid en god stund.

Som småbarnsmamma har jeg nå fått bedre forståelse hva som lå bak uttrykket ’to ord’ i barndommen. Det betydde nok en etterlengtet lomme med egentid i en travel hverdag, hvor mamma kunne stikke av fra huslige sysler og snakke med nabokonen om alt og ingenting - uten avbrudd fra en masete og krevende familie. Begrepet to ord var nok derfor både viktig og nyttig for mamma.

Uttrykket ’to ord’ er et eksempel på at vi bruker språklige formuleringer som i utgangspunktet ikke trenger passe så veldig godt til innholdet vi prøver å formidle, men som fungerer likevel gjennom en felles forståelse i den gruppen kommunikasjonen foregår i, i mitt tilfelle, min egen kjernefamilie. Det samme uttrykket kan eksistere i andre grupper eller fagmiljøer, men likevel referere til et annet begrepsinnhold. Innen de økonomisk-administrative fagene som jeg forsker på, finnes det en rekke eksempler på akkurat dette. Både samfunnsøkonomi og regnskap deler for eksempel termen ’kostnad’. Begrepet som ligger bak uttrykket er imidlertid ikke det samme i de to fagene og for de som foreleser er det derfor viktig å få fram forskjellene slik at studentene forstår hvordan en kan beregne henholdsvis samfunnsøkonomiske- og regnskapsmessige kostnader. Når en forsker på fagspråk er det derfor alltid viktig å prøve å avgrense områdene en analyserer slik at en kan beskrive hvordan de aktuelle områdene definerer sine begreper selv om de språklige uttrykkene, terminologien, finnes i andre områder.

Barndomsvenninnen min heter egentlig ikke Tine. Det er kjælenavnet hennes, som jeg alltid misunte henne. Selv hadde jeg ikke noe kjælenavn og klarte ikke å komme på et som kunne brukes heller. Tine heter egentlig ’Kristin’. Kristín, med trykk på siste stavelse. Men nesten alle kalte henne ’Tine’. Helt fram til hun var tidlig i tenårene. Men tidlig på 1990-tallet foregikk det en merkevarebygging i Norske Meierier og det ble besluttet å etablere varemerket Tine. Jeg tror det var da ”min” Tine ikke syntes kjælenavnet var like stas lenger.

Da Tine begynte som frisørlærling etter ungdomsskolen kalte hun seg stadig oftere ’Kristin’. Og ikke Kristín med trykket på siste stavelse, men Krístin, med trykket på første stavelse. Den litt mer moderniserte dialekten til kollegaer fra andre siden av kommunen førte til at uttalen av navnet til venninnen min endret seg ved at trykket gikk fra siste til første stavelse: Kristín ble til Krístin.

Selv har jeg alltid kalt henne for Tine og gjør det fremdeles. Begrepet barndomsvenninne har for meg derfor termen ’Tine’, og jeg har en helt klar forestilling om hva innholdet i begrepet er. Likevel ser jeg at det eksisterer to andre synonymer for dette begrepet, nemlig Krístin med trykk på første stavelse og Kristín med trykk på andre stavelse. Sistnevnte term er imidlertid på vei ut. Min foretrukne term, ’Tine’, ville nok vært markert med ”ikke anbefalt” i en termliste dersom venninnen min fikk bestemme.

I tillegg har nok begrepsinnholdet i det jeg kaller ’Tine’ forandret seg mye også. Selv har jeg jo fått mange flere karakteristiske trekk som kan legges til i det som var meg da vi lurte oss inn på bygdedans første gang. Det er nok tilfellet for venninnen min også.

På samme måte vil det å forske på fagspråk og terminologi innebære at en må se på hvordan både faginnhold og det språklige uttrykket kan forandre seg. I tillegg vil en ofte sammenligne mellom ulike språk. For min del jobber jeg med engelsk og norsk terminologi innen økonomisk-administrative fag, altså de typiske NHH-fagene. Regnskapsfaget kan nok en gang være et godt eksempel på endringer både i innhold og faguttrykk. I 2005 vedtok EU at alle børsnoterte selskaper skulle føre regnskapene sine i henhold til én internasjonal standard. Dette medførte at noen regnskapsbegreper fikk endret innhold fordi norske regnskapsregler ble harmonisert med de internasjonale. I tillegg fikk noen begreper ny term, slik at termen gjeld nå har blitt erstattet med forpliktelser.

Å forske på terminologi betyr ikke at en nødvendigvis bestemmer, eller normerer, hva som er den ”riktige” definisjonen av et begrep eller hva termen skal være. Men en kan kartlegge og komme med forslag som kan godtas eller ikke godtas i de fagmiljøene som er relevante, for min del for eksempel internt på NHH. Slik kan en oppnå en faglig enighet om hva som er den beste termen og hvordan begrepet termen representerer, bør defineres. En slik faglig enighet vil gjøre det lettere å få flere til å ta i bruk gode norske termer.

Når det gjelder barndomsvenninnen min, er det hun som har faglig autoritet til å bestemme hva som er det riktige navnet for henne. Den autoriteten har hun ikke benyttet seg av overfor meg. Derfor kaller jeg henne fortsatt for det jeg vil og det som er det rette for meg – nemlig ’Tine’.